Tre premisser til dette innlegget:
- Leser- og opplagstallene synker
- Fallet er mist hos lokalmediene
- Nettrafikken øker hos mediene
Disse tre punktene har romstert i hodet mitt de siste dagene og som medieanalytiker blir man gjerne avkrevd svar (gjerne av seg selv) på spørsmålet om hva som er i ferd med å skje i mediemarkedet. Dør avisen? Er kannibalismen mellom nett og papir årsaken til fallet? Skal vi satse på iPad? Kan vi forvente at trafikken på nett vil kompensere for fallet i avismarkedet? Hadde jeg hatt svaret på dette så hadde jeg nok heller tatt sommerferien i mitt eget palass et eller annet sted i sydhavet enn trøkt inn i et charterflysete på vei til en nedtråkka turistløype. Men at jeg ikke har svaret forhindrer meg ikke i å synse litt om dette og komme med noen påstander som kan være innspill til videre debatt.
Det er mange forklaringer til at avistallene er synkende og at den tradisjonelle journalistikken er under press. Mange har for eksempel pekt på kannibalisme som en sterkt medvirkende årsak til fallet. Og argumentasjonen er enkel og tiltalende – I stedet for å tvinge nyhetshungrige lesehester til å kjøpe avisen, gir man dem det gratis på nett.
Det er vel lite tvil om at dette har en viss effekt, men det er, uansett hvordan man vrir og vender på det, forskjell på å lese i en avis og på en skjerm. Plattform er også (fortsatt) veldig avhengig av situasjon (syltetøyfingre på iPad eller bærbar ved frokostbordet er ikke gjenstand for hurrarop i mitt hjem). Med andre ord er dette en for tynn forklaring.
Hva er nyheter og hva er interessant innhold?
For meg er det et stort skille som går mellom det som handler om journalistisk produsert innhold og alt annet. Mediene har lenge hatt monopol på å definere hva innhold skal være og forklaringen på hvorfor vi er interessert i det. Og definisjonen på hva vi er interessert i har vært nyheter – enten lokale eller nasjonale – som er oppdaterte og forankret i journalistikken.
Dette er en holdning som fungerer i et samfunn der mengden informasjon er kontrollerbar, at noen medier kan ha hevd på å formidle den såkalte “sannheten”. Men hva skjer i det øyeblikket mengden informasjon har overgått det mediene klarer å håndtere og ikke lenger kan skvise gjennom de etablerte rutinene for informasjonsproduksjon? Er det da gitt at vi vil ha nyhetene presentert på den måten? Eller utfordrer vi i det hele tatt nyhetsbegrepet og tilpasser oss en virkelighet der nyhetene ikke lenger serveres oss, men skapes av oss?
Jo mer vi er sammen…
Det er fristende å dra paralleller til den gamle frasen om ”The Global Village”. Tanken her er at avstanden mellom folk har blitt kortere og kortere og at vi ved hjelp av informasjonsteknologi lever i en global landsby der alle har direkte adgang til alle. Selv om parallellen er litt søkt tror jeg det er fruktbart å holde denne tanken litt. Hvis vi tar for oss en tradisjonell landsby slik vi kjenner den fra historietimen er kommunikasjonen som foregår i en landsby først og fremst en muntlig overlevering av budskap. Naboer snakker sammen over hekken og kjente møtes ved landhandleriet og slår av en prat. Gamlekara ljuger på benken og de fromme borgerne utveksler ord på kirketrappa. Informasjonen som flyter i denne landsbyen er ikke nødvendigvis fundamentert i journalistiske prinsipper, men baserer seg på kjennskapsbånd og historier – og alle deltar. Og ikke minst ønsker alle å høre og delta, ingen vil være utenfor. Er det da nyhetene man er interessert i eller er det andre kjennetegn ved denne formen for kommunikasjon som er mer interessant og attråverdig enn selve nyhetsinnholdet?
Jeg ville helst ikke nevne det i frykt for å bli omtalt som en evangelist for sosiale medier, men på mange måter er dagens debatt om betydningen av sosiale medier inne på dette sporet. Hever vi blikket litt over det som handler om at det er kult og fett med sosiale medier og tenker teoretisk på det er det som en slags ”the medium is the message” her. Selve samtalen vi bedriver i de sosiale mediene er svært lik landsbypraten. Og kanskje det er selve samtalen vi er ute etter? Det å kunne nå kjente og bekjente?
Gitt at bruken av disse medieplattformene er økende (og begynner å vise tendenser til stayerevne) så er det kanskje en naturlig konsekvens å stille spørsmålet om hva slags innhold vi egentlig ønsker å bli servert? Er det nyheter slik vi kjenner det gjennom de tradisjonelle mediene, eller er det slik at informasjonen som ligger lagret i vår “muntlige” kommunikasjon er mer verdifull?
Hva er det jeg egentlig prøver å si?
Det jeg funderer på er om vi har kommet til et punkt der overfloden av informasjon har blitt så stor at ikke lenger de journalistisk funderte mediene har mulighet til å forvalte det nyhetsbegrepet de selv er opphav til og at andre former for kommunikasjon er i ferd med å ta over rollen som mediene tidligere har hatt. Og til syvende og sist om det er grunnen til at mediene faller samlet sett i konkurranse mot annet innhold eller kommunikasjon. Jeg tror at svaret på fallet ikke er å finne ved å sammenligne de ulike medietallene direkte mot hverandre, men å se større på hvordan og hva vi kommuniserer med hverandre og om vi kanskje er i ferd med å være vitne til et paradigmeskifte i forhold til hva som er “interessant innhold” og hvem som har monopol på nyhetsbegrepet.
Men det var altså bare noe jeg tenkte på…
Og forresten – Jeg vet at vi aldri har sett mer på TV eller hørt på radio eller lest nettaviser eller at det samlede mediekonsumet er høyere enn noen sinne. Men det var altså ikke det som var poenget her.
