Unique Visitors, or Clients as many measurement systems will call them, are almost always based on the measurement of a certain cookie. The cookie is a small text file that is issued either by the measurement tool or by the site itself and is stored in the browser that reads the site’s measurement code. Each cookie has a unique ID, often hashed, and this ID is the actual measured unique visitor. Every pageview with a statement in the measurement system containing this ID is then aggregated to that unique visitor.

Keeping that in mind, the main problem with mixing unique visitors/clients with people is obvious. One person can operate several browsers and in doing so they actually represent several unique visitors. For example, at work I have two computers, each with at least four browsers. If I visited this blogpost from all four browsers on each computer I would be counted as eight unique visitors/clients. That is without counting the browers on my home computer, or my iPad or iPhone.

To make matters worse you have the issue of cookie deletion which makes tracking visitors over time an activity with a significant margine of error. Or to be honest, a waste of time. During a single day I can represent lots of unique visitors/clients from a single browser if my cookie is deleted. Most measurement systems compensate for this my modeling the visitor from other sources such as IP adress, environment variables from the browser or other available variables. However, this becomes more and more difficult as users from mobile devices, especially iOS devices, can change IP address by just moving a few meters and then find a better GSM signal.

My point is that we need to be more acurate in what we’re talking about. We should avoid using the term visitor or reader when talking about cookie measured sites.

I’m just sayin…

PS! The only way to measure people is by establishing panels that measures the entire internet use by pre recruited panel members. Some does this par exellance and some not.

1. Leser- og opplagstallene synker
2. Fallet er mist hos lokalmediene
3. Nettrafikken øker hos mediene

Disse tre punktene har romstert i hodet mitt de siste dagene og som medieanalytiker blir man gjerne avkrevd svar (gjerne av seg selv) på spørsmålet om hva som er i ferd med å skje i mediemarkedet. Dør avisen? Er kannibalismen mellom nett og papir årsaken til fallet? Skal vi satse på iPad? Kan vi forvente at trafikken på nett vil kompensere for fallet i avismarkedet? Hadde jeg hatt svaret på dette så hadde jeg nok heller tatt sommerferien i mitt eget palass et eller annet sted i sydhavet enn trøkt inn i et charterflysete på vei til en nedtråkka turistløype. Men at jeg ikke har svaret forhindrer meg ikke i å synse litt om dette og komme med noen påstander som kan være innspill til videre debatt.

Det er mange forklaringer til at avistallene er synkende og at den tradisjonelle journalistikken er under press. Mange har for eksempel pekt på kannibalisme som en sterkt medvirkende årsak til fallet. Og argumentasjonen er enkel og tiltalende – I stedet for å tvinge nyhetshungrige lesehester til å kjøpe avisen, gir man dem det gratis på nett.

Det er vel lite tvil om at dette har en viss effekt, men det er, uansett hvordan man vrir og vender på det, forskjell på å lese i en avis og på en skjerm. Plattform er også (fortsatt) veldig avhengig av situasjon (syltetøyfingre på iPad eller bærbar ved frokostbordet er ikke gjenstand for hurrarop i mitt hjem). Med andre ord er dette en for tynn forklaring.

Hva er nyheter og hva er interessant innhold?

For meg er det et stort skille som går mellom det som handler om journalistisk produsert innhold og alt annet. Mediene har lenge hatt monopol på å definere hva innhold skal være og forklaringen på hvorfor vi er interessert i det. Og definisjonen på hva vi er interessert i har vært nyheter – enten lokale eller nasjonale – som er oppdaterte og forankret i journalistikken.

Dette er en holdning som fungerer i et samfunn der mengden informasjon er kontrollerbar, at noen medier kan ha hevd på å formidle den såkalte “sannheten”. Men hva skjer i det øyeblikket mengden informasjon har overgått det mediene klarer å håndtere og ikke lenger kan skvise gjennom de etablerte rutinene for informasjonsproduksjon? Er det da gitt at vi vil ha nyhetene presentert på den måten? Eller utfordrer vi i det hele tatt nyhetsbegrepet og tilpasser oss en virkelighet der nyhetene ikke lenger serveres oss, men skapes av oss?

Jo mer vi er sammen…

Det er fristende å dra paralleller til den gamle frasen om ”The Global Village”. Tanken her er at avstanden mellom folk har blitt kortere og kortere og at vi ved hjelp av informasjonsteknologi lever i en global landsby der alle har direkte adgang til alle. Selv om parallellen er litt søkt tror jeg det er fruktbart å holde denne tanken litt. Hvis vi tar for oss en tradisjonell landsby slik vi kjenner den fra historietimen er kommunikasjonen som foregår i en landsby først og fremst en muntlig overlevering av budskap. Naboer snakker sammen over hekken og kjente møtes ved landhandleriet og slår av en prat. Gamlekara ljuger på benken og de fromme borgerne utveksler ord på kirketrappa. Informasjonen som flyter i denne landsbyen er ikke nødvendigvis fundamentert i journalistiske prinsipper, men baserer seg på kjennskapsbånd og historier – og alle deltar. Og ikke minst ønsker alle å høre og delta, ingen vil være utenfor. Er det da nyhetene man er interessert i eller er det andre kjennetegn ved denne formen for kommunikasjon som er mer interessant og attråverdig enn selve nyhetsinnholdet?

Jeg ville helst ikke nevne det i frykt for å bli omtalt som en evangelist for sosiale medier, men på mange måter er dagens debatt om betydningen av sosiale medier inne på dette sporet. Hever vi blikket litt over det som handler om at det er kult og fett med sosiale medier og tenker teoretisk på det er det som en slags ”the medium is the message” her. Selve samtalen vi bedriver i de sosiale mediene er svært lik landsbypraten. Og kanskje det er selve samtalen vi er ute etter? Det å kunne nå kjente og bekjente?

Gitt at bruken av disse medieplattformene er økende (og begynner å vise tendenser til stayerevne) så er det kanskje en naturlig konsekvens å stille spørsmålet om hva slags innhold vi egentlig ønsker å bli servert? Er det nyheter slik vi kjenner det gjennom de tradisjonelle mediene, eller er det slik at informasjonen som ligger lagret i vår “muntlige” kommunikasjon er mer verdifull?

Hva er det jeg egentlig prøver å si?

Det jeg funderer på er om vi har kommet til et punkt der overfloden av informasjon har blitt så stor at ikke lenger de journalistisk funderte mediene har mulighet til å forvalte det nyhetsbegrepet de selv er opphav til og at andre former for kommunikasjon er i ferd med å ta over rollen som mediene tidligere har hatt. Og til syvende og sist om det er grunnen til at mediene faller samlet sett i konkurranse mot annet innhold eller kommunikasjon. Jeg tror at svaret på fallet ikke er å finne ved å sammenligne de ulike medietallene direkte mot hverandre, men å se større på hvordan og hva vi kommuniserer med hverandre og om vi kanskje er i ferd med å være vitne til et paradigmeskifte i forhold til hva som er “interessant innhold” og hvem som har monopol på nyhetsbegrepet.

Men det var altså bare noe jeg tenkte på…

Og forresten – Jeg vet at vi aldri har sett mer på TV eller hørt på radio eller lest nettaviser eller at det samlede mediekonsumet er høyere enn noen sinne. Men det var altså ikke det som var poenget her.

Airport authority requires that you present a printed boarding pass. Please print it and carry it with you at the airport. Instead, you can collect the boarding pass at the airport.

Så hva skal jeg da gjøre? Printe ut eller ikke?

Vi besøkte to vingårder med ganske så ulike tilnærminger til hvordan man produserer vin. Ravenswood Winery er en mindre produsent som tenker californiske tradisjoner og Domaine Carneros som satser på å kopiere den franske champangnen (noe de faktisk gjør relativt bra, selv om de hopper litt bukk over de franske reglene).

Duggferske druer som skal høstes i oktober

Vinologen på Ravenswood

Livsfarlig vingård

Det er en ganke deilig følelse å reise rundt i Napa Valley og bli servert vin, og det i rikelige mengder. Det gjør også underverker for den sosiale biten når 20-30 nordmenn fra ulike bedrifter reiser sammen.

Kvelden tilbringes på Grand Café rett ved hotellet. Langbord med 40 ulike bestillinger er en utfordring både for personalet og for gjestene når regningen først er på bordet. Et lyst hode tok til slutt ansvar og ble kveldens revisor, og strengt tatt slo det svært uheldig ut for undertegnedes lommebok. Men maten var god. Veldig god.

1. sjekk – Avhør før jeg får sjekke inn av en svært lav mann med stort behov for å hevde sin makt over meg. “Ja, jeg har pakket selv”, “nei, ingen har lagt noe oppe i den”, “Macen min er sikkert et par år gammel”, “ja, helt sikker”, “tror ikke jeg har lånt den bort nei”…

2. sjekk – den klassiske sikkerhetskontrollen, av med belte og sko.

3. sjekk – Boardingkortet mitt hadde visstnok den hemmelige koden “SSSSS” og det betyr at jeg er den heldige som er plukket ut til å ta en nye sjekk av både bagasje og om jeg skulle ha gjemt noe under skoene, inni sokkene, under armene osv. Denne sjekken gjennomføres bak en flott liten skjerm i gaten hvor man skal sjermes fra resten av folket som står i kø, men ikke fra de som allere er på vei inn i flyet.

4. sjekk – Philadephia var første stopp i USA. Første sjekk her er den skumle fingeravtrykk og bilde skranken. “Business or plasure?” Har lært av tidligere erfaringer at dersom man sier business så avstedkommer det en rekke nye spørsmål, så anbefaler alle å bruke pleasure.

5. sjekk – tollen i usa er drevet av landbruksdepartementet og her får du spørsmål om du har med deg segler eller jordprøver, bakteriekulturer eller lignende. Og gud forby hvis du har med deg en sandwich med skinke. Da må du inn i et hemmelig rom å kaste den.

6. sjekk – passkontroll før transfer sikkerhetskontroll (slå den!)

7. sjekk – sikkerhetskontroll før transfer. Klassisk sikkerhetskontroll uten dramatikk. Hurra!

Så da kom jeg meg til San Francisco! Og jammen ble jeg ikke upgraded også og fikk meg en junior suite med city view!

Innslaget finner du på aktuelt.no (Embedfunksjonen til TVNorge fungerer tydeligvis ikke).

Hele rapporten (og mange andre) finner du på TNS Gallups medieportal

Bloggen har jeg opprettet på eget domene slik at jeg har muligheten til å håndtere plugins og denslags. Utfordingen min er den at jeg må lage strenge brukerrettigheter samt at jeg har behov for å gjøre postingen så enkel og oversiktlig som mulig. Og dette er bakgrunnen for at jeg trenger hjelp.

Bloggen skal fungere slik at samtlige innlegg skal være private, det vil si at ingen skal kunne lese noe annet enn sine egne innlegg (med unntak av admin). Det betyr også at ingen fra utsiden må kunne se innleggene. Det siste punktet har jeg løst med pluginen Absolute Privacy. Her låser jeg bloggen for alle andre enn de registrerte brukerne.  Men denne regulerer ikke at meldingene skal være private. Her trenger jeg altså noen tips på plugins.

I tillegg vil mange av brukerene være svært uvant med å skrive innlegg på nettet og generelt lite nettvante. Derfor ønsker jeg ikke å lede de inn i dashboardet hver gang de skal legge inn innlegg. Jeg har funnet en plugin som heter Post from site og den fungerer delevis og har støtte for å laste opp bilder, men er likevel ikke helt ideell. Skulle gjerne hatt et alternativ til den. Har også prøvd QuickPress Widget, men den gir en for liten skriveflate og har ikke støtte for bilder. Det beste ville vært om jeg kunne satt en definert side/page til å være en “posteside”.

I tillegg ønsker jeg meg en måte å kunne legge til flere felter i innleggene slik at jeg kan definere noen ekstraspørsmål som jeg ønsker at bidragsyteren skal skrive inn og som også vises i posten. Har noen et godt tips til en plugin som gjør dette?

Altså:

En plugin som setter alle innlegg til “privat”

En plugin som muliggjør posting uten å gå inn i dashboard

En plugin som gir meg muligheten til å definere nye felt i innleggene og som vises i postene.

Finnes det noen gode forslag der ute?

**UPDATE**

Da har jeg funnet en løsning på to av spørsmålene. Her er løsningen dersom noen leter etter det samme.

En plugin som setter alle innlegg til “privat”

Her bruker jeg Role Scoper. Denne pluginen gir meg muligheten til å sette “roller” på de ulike brukerene slik at de kun har lov til å lese egne innlegg og poste i en kategori. Anbefales, men kan være vanskelig å sette seg inn i. Sett derfor av litt tid til å forstå konfigureringen.

En plugin som muliggjør posting uten å gå inn i dashboard

Her har jeg to løsninger. Den første er å bruke temaet P2 som er en twitterlignende variant med postfelt på forsiden. I tillegg er det mulig å bruke pluginen Posthaste som er inspirert av forløperen til P2, Prologue, og den setter postfeltet på forsiden. Posthaste er også mulig å endre litt på så jeg anbefaler den.

Mediene skal jo speile virkeligheten. Det er jo en del av samfunnsoppdraget vårt å fortelle om disse samfunnene

Jeps, det har han kanskje rett i, men problemet er bare det at twitter ikke har spesielt mange brukere i Norge. Twitter har kun 2 % månedlig dekning i Norge ifølge TNS Gallup InterBuss Q1 2009. En dekning som har økt med 1% det siste kvartalet. Speiler det da virkeligheten med en omtaleøkning på noen tusen prosent?  Jeg bare spør.

Kokkvold avslører også sin kunnskap om sosiale medier i artikkelen:

- Har du selv profil på Facebook og Twitter?

- Nei, men jeg er innom og titter litt.

Da har han vel kanskje en prøvekonto på Facebook? Eller kanskje han titter litt på innloggingssiden? Eller kikker han noen over skulderen? Uansett kan han titte på min twitterstrøm her.

Under ser vi en graf med historisk utvikling i ukentlig dekning for utvalgte tjenester. Værsågod:

Digi.no presenterer en analyse gjort av Spencer Wang, analytiker i Credit Suisse, der han har beregnet YouTubes underskudd til 370 milloner dollar og årsaken til dette er i følge Wang at de ikke makter å selge annonseplassen de har tilgjengelig, og at medisinen er at Google/YouTube må jobbe for å

“standardisere annonseformatene på Youtube, og samtidig være mer overbevisende i sin argumentasjon for at det er hensiktsmessig å annonsere i denne kanalen.” (digi.no)

Men er det virkelig Google/YouTube som har sovet i timen her eller er det annonsekjøperne? Jeg tror svaret er at begge har vært søvnige.

Å kjøpe annonser er alltid en risikosport. Og all verdens testing og verifisering og statistikk kan til syvende og sist ikke gi et 100% svar om en kampanje var vellyket eller ikke. Men en ting er i alle fall sikkert, og det er at mulighetene for å treffe riktig målgruppe med en kampaje har aldri vært større enn i dag. Et godt eksempel på dette er Googles AdWords og Facebooks annonsetjeneste. Mulighetene for å demografisk og geografisk innskrenke målgruppen er svært sofistikerte og verktøyene er de så enkle at selv administrerende direktør kan bruke dem. Enkelheten i disse verktøyene har gjort at begge tjenestene har blitt store suksesser. Men YouTube er det hele litt annerledes.

“With, in and around a video” (YouTubes annonseslagord)

Der valgmulighetene hos Google og Facebook er tilsynelatende få (men verktøyene kraftige) blir alt så mye mer uoversiktlig hos YouTube. Gjør man et besøk på YouTubes sider for annonsering er det på vei bort fra enkelhet og “gjør det selv” (noe som forøvrig er svært rart ettersom hele YouTube oser av gjør-det-selv mentalitet). Der du hos andre rett og slett klikker på hvem du vil treffe, blir du her oppfordret til å lage målgrupper som “crazy sports fans” og “poker playng senior citzens”. Hadde det vært så vel at man faktisk kunne ha slike målgrupper ville dette vært verdens beste innsalgsargument, problemet er bare det at det ikke sies noe om hvordan man treffer disse, bare at det er mulig. Og selvsagt er det mulig ettersom man har 81 millioner unike besøkende i måneden (Nielsen NetRatings – pdf lenke). Men er det garantert?

Slik presenterer YouTube selv overfor annonsører.

Ikke bare det å avgjøre en målgruppe kan virke vanskelig på YouTube. Også annonseproduktene er etter min mening i overkant tradisjonelle og lite spennende. Hovedproduktet er en kampanjeside (som for eksempel for filen Yatzy), samt annonser i eksisterende video og skyskrapere. De har riktignok eksperimentert med ulike formater, men i all hovedsak dreier annonseringen seg rundt disse tre elementene. Ikke spesielt nyskapende akkurat…

I tillegg er selve produktet til YouTube litt problematisk å tjene penger på. Altså det er gratis å laste opp video på YouTube, også reklamevideoer. Det er også gratis å embedde filmene på egne kampanjesider eller i blogger, nettaviser og så videre. I tillegg er det ikke noe problem å endre utseende til profilsiden man får ved å registrere seg som bruker. Hvorfor skal man da betale for at YouTube skal tilrettelegge en kampanjeside og laste opp filmen for deg? Du får riktignok muligheten til å profilere deg som “featured video”, men i mine øyne (og også blant de aller fleste besøkende) ville det være en større verdi i å dukke opp blant de mest sette videoene enn å måtte betale for synligheten.

For YouTube sin del mener jeg at det må det en seriøs innovasjonsjobb til for å gjøre produktet attraktivt for annonsører. De må rett og slett dra en Google, og det burde de jo ha alle forusetninger for å klare.

Men så var det annonsørene. Jeg mener også disse har hatt noen tunge øyelokk. Mange annonsører har sett på YouTube som en slags lagringsplas for TV-reklamer og gjør sjelden noe mer ut av det. Litt som mange politikeres fåfengte forsøk på “ung” strategi. For eksempel Senterpartiets YouTubekanal er strengt tatt ikke akkurat frisk, og byr ikke på noe ekstra verdi foremfor å se folket i avisa. For uansett hvordan man vrir og vender på det så handler YouTube om det forslitte begrepet dialog. Det handler om å bruke de kanalene man har til rådighet på en aktiv måte. Og er du ikke aktiv i bruken av innholdet er innholdet rett og slett uten verdi. Da er filmene du har lagt på YouTube kun relevant for deg og vennene dine.

Ok, men hva så? Skal vi bare vente å se? På ingen måte! Som anonsør er YouTube glimrende ettersom man kan benytte seg av kanalen uten å bruke en eneste krone. For YouTube sin del må de ta inn over seg at ikke alt som er video er gull. YouTube er stor og fet, men ingen potet.

Til slutt en liten playlist med en meget vellyket reklamekampanje som ble kjørt blant annet på YouTube. Denne videoen ble remixet i et utall versjoner av brukere over hele verden. Bare ta en titt på denne playlisten.